Her trengs det mer åpenhet

I denne avisen kan du lese om hvordan Universitetet i Innlandet behandler fuskesaker, hva styret bruker penger på, og hvorfor. Det samme gjelder hos andre offentlige aktører, som Lillehammer kommune, Kunnskapsdepartementet og Lånekassen. Den typen informasjon kommer ikke av seg selv. Vi har fått den fordi vi har spurt, og fordi loven sier vi har krav på å få svar.

Offentlighetsloven handler om akkurat dette. Den skal gjøre det mulig å kontrollere hvordan det offentlige jobber, og hvordan fellesskapets penger blir brukt. Derfor gjelder loven for statlige organ og kommuner. Den kan også gjelde for andre virksomheter når det offentlige i praksis styrer dem. Men studentsamskipnadene faller utenfor.

For studenter ved Universitetet i Innlandet er det Studentsamskipnaden i Innlandet (SiNN) som driver store deler av studentvelferden. De forvalter store verdier og tar valg som betyr mye i hverdagen til studentene. Høsten 2024 var det 14.678 studenter som betalte semesteravgift til SiNN. De hadde over 207 millioner kroner i inntekter, og nærmere én milliard kroner i eiendeler. Det er informasjon vi får fra årsrapporten deres, som publiseres én gang i året. Mesteparten av pengene kommer fra studentene og staten.

Likevel trenger SiNN ikke å følge offentleglova. I studentsamskipnadsloven står det at det i størst mulig grad skal være åpenhet om styrets arbeid. Det høres fint ut, men det er ikke det samme som en rett til innsyn i dokumenter. Og når man ikke har en klar innsynsrett, blir det opp til organisasjonen selv hva som skal deles, og hva som skal holdes hemmelig. Da får ikke studentene som betaler, og som velger inn studentrepresentanter, et godt nok grunnlag til å vurdere om jobben som gjøres faktisk er til studentenes beste. Det blir med andre ord umulig for studentene å gå deres egen organisasjon i sømmene.

Journalister mister et av sine viktigste verktøy når studentsamskipnadene er unntatt offentlighetsloven. Uten innsyn blir det vanskelig å sjekke påstander. Da ender offentligheten ofte med å måtte stole på det som blir sagt, eller eventuelt å ikke stole på det. Et eksempel er Café Sito ved NTNU i Trondheim. Da det ble varslet nedleggelse i januar, sa Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit) at grunnen var svak drift. Journalister i Under Dusken og Universitetsavisa stilte kritiske spørsmål, blant annet fordi mange opplevde at kaféen var godt besøkt. Sit holdt fast ved forklaringen, men ville ikke dele regnskapstallene fra driften.

Til slutt ble kaféen ikke lagt ned likevel. Men studentene har fortsatt ikke fått innsyn i de samme tallene og vurderingene som styret satt med. Da blir det umulig å vite hva som faktisk var sant. Var økonomien dårlig, eller var det andre grunner som lå bak? Dette er akkurat sånne situasjoner der mer åpenhet ville gjort alt enklere. Ikke bare for journalister, men også for studentsamskipnaden selv. Når man kan vise fram dokumentene, slipper man mistanker og rykter. Det er sånn man bygger tillit.

Dette er på ingen måte kritikk av styret i SiNN. Det er et politisk problem. For seks år siden, i 2020, ba Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag om at offentlighetsloven må gjelde for studentsamskipnadene. Rødt har også tatt til orde i partiprogrammet 2021-2025 for mer åpenhet, og at studentsamskipnader bør inn under offentleglova. Vi er enige med dem. Her trengs det mer åpenhet.