Omgitt av storkunst

Rundt om i korridorene på Universitetet i Innlandet henger en bit av OL-historien fra 1994. De mange verkene fra den såkalte Olympiasamlingen pryder både vegger og bygg. For det meste i fellesarealene, men også inne i auditoriene og på biblioteket finner man flere av verkene.

Hver dag omgås studenter med samlingen, uten å ense den. Kunst blir fort bakgrunnsstøy når eksamener, kantinekø og forelesninger tar oppmerksomheten.

Vi fikk ikke noe napp på forespørselen om en guidet visning. Vi har likevel klart å samle høydepunktene her fra samlingen.

Samlingens tema gjelder kommunikasjon, kropp og natur. På universitetets sider står det at kunsten som denne ble sammenlignet med, ble beskrevet som «svært aggressiv, anklagende og, overfor noen, støtende».

Noen av verkene er tydelig laget for å provosere. En fotosamling av kroppsvæsker, samt et muggspist stilleben (hengende i auditorium A). Samlingen gjenspeiler til dels 90-tallets steilende ånd, i jakten av de menneskelige sidene av toppidretten.

Den røde boksen

Allerede i 2010 rettet NRK kritisk søkelys mot hvordan Olympiasamlingen ved daværende Høgskolen i Lillehammer ble forvaltet. I en reportasje ble blant annet installasjonen «The Red Box» trukket fram som et eksempel på hvordan verkene hadde fått en uheldig skjebne.

Verket består av et lukket rom formet som en rød boks. Du finner det i første etasje ved Studenten. Ifølge NRKs omtale hadde deler av samlingen i perioder blitt brukt som oppbevaringsplass for blant annet gammelt teknisk utstyr. Kunstneren selv uttalte til kringkasteren at han syntes det hele var trist.

Vi noterer også at NRK-journalisten med byline på den kritiske saken, Erlend Moe, nå er ansatt som kommunikasjonsrådgiver ved INN.

16 år senere er boksen fremdeles preget av store skader. På innsiden var det opprinnelig en liten kinosal. Den har vi ikke fått se. Studentredaksjonens forsøk på å få adgang førte til en rundreise mellom ulike kontorer, men vi lyktes aldri med å få noen nøkkel. Døren framstår i dag som stengt.

To uavhengige kilder på campus forteller at boksen ble låst etter at rommet skal ha blitt brukt til andre formål enn tiltenkt. Det skal blant annet ha blitt funnet en brukt sovepose der inne.

Resultatet er et verk som fortsatt vekker oppmerksomhet, men av helt andre grunner enn de kunstneriske. Med denne historikken og tilstanden kan man spørre seg hvilken funksjon installasjonen egentlig har i dag. Det er synd å si. Takk, men nei takk.

Olympic

Du har garantert sett det. Kanskje universitetets mest tilrettelagte verk. Den slående røde veggen inviterer blikket mot det monokrome verket. Der henger det i all sin prakt. Drit på lerret. Marianne Uutinens Olympic driter virkelig i all form for selvhøytidelighet lekene insisterer på. Men å fange denne protesten blir fort en kamp mot egne fordommer og tanker om kroppslige funksjoner. Det tok noen uker.

Piss, blood and milk

I teorien samlingens mest provoserende. Skapte ramaskrik i utøver-messa i 94, men en teori vil det nok forbli. For hva er det egentlig vi ser på? Andres Serranos Blood, Piss og Milk følger årene rundt 90-tallets «fotomani». Tre nærbilder av svært humane væsker. Så humant at det glir inn i det dyriske.

Vilt nok er det å ta bilder av piss som en langfinger mot kunstens etablerte orden. Enda villere er det å henge det i kantina. Eller, det burde jo være det, men universitetets lunsjere vet jo ikke helt hva de ser på.

Tilrettelegger ikke skolen nok for formål for provokasjon? Har vi sagt oss mette på klisjefulle streker? Kanskje mobilen har skutt terskelen for sjokk-faktor opp i været? Ikke godt å si, men samlingens flotteste avbildning av piss vil nok pryde kantina i tretti år til.

Seksten perfekte meningsbærere

Dette er stor kunst. Verket finner du i Auditorium G, salen som ligger nærmest busstoppet, sentrum og andre lystige ting. Allan McCollums verk heter Sixteen Perfect Vehicles. Etter vårt syn klinger det faktisk bedre på engelsk enn på norsk.

Noe av poenget ligger i ordet vehicle. Det er et vagt ord. Mange forbinder det med fremkomstmidler, men det kan også bety noe som bærer, rommer eller formidler noe annet. Oversettelsen Seksten perfekte meningsbærere blir straks mer konkret. Den lukker noe som originalen lar stå åpent. Tittelen blir mindre merkelig, og dermed også litt mindre kunst.

Bildeteksten i boka om Olympiasamlingen legger vekt på krukken som et symbol på vern, beskyttelse og tradisjon. Vi leser verket litt annerledes. Ordet meningsbærer leder tanken mot mennesker. Da blir de seksten krukkene ikke bare former, men figurer. Som om hver av dem representerer et menneske.

Krukkene er lukket. Ingenting kommer ut. Er man da en perfekt meningsbærer, bare så lenge man holder seg lukket og lar være å ytre seg? Kanskje er det nettopp det som er det urovekkende ved verket. At den perfekte meningsbæreren er bare den som ikke ytrer seg. Da er det ikke noe å kritisere. For oss blir det interessante spørsmålet ikke bare hva de seksten representerer hver for seg, men hva de representerer sammen. Eller hvem.

Hoder om dagen og om natten

Har du sovnet i svette? Drømt deg bort i et nakent landskap? Du ligger i feber og driver inn i en verden minnende om Leonard Rickards Heads During the Day and at Night. Det er ikke helt godt å si hva bildet prøver å fremstille. Ledninger som bryter, og kobler seg på nye drømmer? En rakettoppskytning? De surrealistiske strekene blir fort et høydepunkt i en gjennomgang hvor fotokunsten i stor grad har spilt hovedrollen på lerretet.

Så, snakker det til deg? Er det et videospill preg som maner frem til yngre dager? Blir bildet for tomt, eller er det klaustrofobisk? Mister du hodet?

Antilopen

Hva skal man egentlig si. Der henger den. En triumf. Den der kunne jeg tenkt meg å ha i stua. Antilopen med dørhåndtakene er ikke bare prikken over i-en, men hele utropstegnet i Olympiasamlingen.

Dette er ikke et verk du snubler forbi uten å legge merke til. Har du gått gjennom bygget uten å få øye på denne skapningen, bør du enten bestille synstest eller redusere skjermtiden betraktelig. Den henger der med en selvtillit de færreste kunstverk på campus kan drømme om.

Det er noe usmakelig over det hele. Definitivt toskete. Et dyr er blitt veggpynt, og som om ikke det var nok, har noen gitt det dørhåndtak på nakken. Hæ?

For oss blir symbolikken uklar. Kanskje er det nettopp derfor verket er så bra. Det prøver ikke å være så smart eller pedagogisk. Det bare er der, og gjør omgivelsene mer interessant.